English 
FISKERI - HAVBRUK - HANDEL - OLJEVERN
English 
FISKERI - HAVBRUK - HANDEL - OLJEVERN
English 

Om Egersund Group

Om oss

Utdrag fra jubileumsboken

HISTORIEN om Kåre Mong og krigsårene 1940-45
Les utdrag fra jubileumsboken"Egersund Trål 1952-2002" skrevet av Lars Martin Ramsland. Vi har lagt ut litt bakgrunnsinformasjon om Kåre Mong og krigsårene 1940-45.


Egersund Trål er Kaare Mong sitt livsverk. 
Han ble født på gården "Legå" i Mong i Eigersund kommune, den 18.juni 1924.

I en søsken flokk som talte elleve barn, ble man den gang utrustet med nøysomhet og arbeidsomhet i vuggegave. Helt fra han var liten gutt, var han kjent med at havet ga muligheter for fiske og fangst, noe som skulle prege ham mer enn han den gang kunne ane. Kaare var med på sildefiske i to sesonger, før krigen satte en foreløpig stopper for et normalt yrkesliv.

Den 20. september 1941, var han med en gruppe på syv personer som forlot hjemlandet med fiskeskøyta "Haadyr", for å slåss for sitt fedreland. Kaare var da 17 år gammel. Etter en farefull overfart til Storbritannia, ble Kaare innrullert i Den kongelige norske marine.

I to år, fra 1942-1944 tjenestegjorde han  på korvetten "Potentilla". Denne båten gikk  i trofast eskortetjeneste som beskytter for handelsskip med livsviktige varer fra New Foundland til England. "Potentilla" krysset Atlanterhavet 36 ganger, og noen ganger kom det til full kamp med tyske torpedofylte undervannsbåter.

Da krigen var over var den 17 år gamle gutten blitt en 21 år gammel mann, som var herdet etter mange dramatiske opplevelser til sjøs. Men den unge mannen hadde vært heldig og kommet fra krigen med både den psykiske og den fysiske helsa i behold.

Mer detaljer fra krigen - Overfarten
Klokka ble nesten halv elleve om kvelden den 20. september 1941 før ”Hådyr” stevnet ut fra Juvåg i Mong. Ingen kan bedre beskrive stemningen om bord enn de som selv var med på flukten. Nedenfor følger et utdrag av dagboknotater fra Hans Mong.

Lørdag 20. september 1941
Kl. 22.25 startet M/S Hådyr R-11-ES fra Mong ved Egersund på veg til England. Besetningen består av 7 mann: Alf Mong, Tor Mong, Johan Mong, Kaare Mong, Hans Mong, Bernt Mong, Halvdan Slettebøe.
Kursen var vest ¾ syd. Morgenen etter møtte vi tykk tåke – gjorde vend og setter kursen rett vestlig. Alle mann har humøret på topp, unntatt Halvdan som er så dårlig og sjøsyk.

Søndag 21. september 1941
Klokken er nå 9.30 (?) søndag formiddag og jeg holder på å koke ferskt kjøtt. Jeg skulle likt å se fjesene på de der hjemme nu i dag… Serveringen går sent. Maskinen går som ei klokke hittil iallfall. …. Nu er middagen klar og jeg må purre frivakta.

Kl. 17.30 observert mine om styrbord ca. 400 favner… Er det kveldsvakt og været er bra, tar vi oss tid til å synge og spille.

Mandag 22. september 1941
Kl. 10.30 ramlet en bolt ut av eksenterskiven. Den fikk vi inn igjen og samtidig reparert lensepumpen. Startet igjen kl. 10.45. Vrakstump 50 meter om babord. Her er noen måker samlet. Vannet har en dypere blå farve her enn hjemme på kysten. Kl.

12.45 sees land rett forut. Alle mann springer på dekk og smiler i skjegget.

Kl. 13.30 loddskudd – 33 favner. Vi ser landet stige opp av havet. Vi ligger og krysser med ”stell” utenfor kysten og flaggene for til topps. En ensom spurv kommer langs siden vår og kvitrer og synger, antakelig velkommen til England.

Kl. 15.10 fløy en flyvemaskin over oss i nord nord-øst. Vi røker alt vi kan tross i tobakkrasjonen hjemme i Norge. Maskinen røker også for vi har ”killet” den litt.

Kl. 15.15 malte vi V-tegnet og Håkon VII rundt hele styrehuset og RAF’s kongelige våpentegn. Vi står på giv akt alle mann og er svært spente. Vi kan se en båt langsomt i styrbord på syd syd-vest. Vi nærmer oss fort og det kan se ut som et krigsskip.

Vi har nå snakket med et engelsk vaktskip. Vi skal gå til styrbord. To båter der kan assistere oss videre. Får los om bord og engelskmannen står nå til rors på ”Hådyr”.

Vi er nå kommet til Aberdeen. Vi ser det ligger norske skøyter her som og har kommet over og får gjensyn med kjente. Det er bare venner her. Noe annet enn i Egersund.

Vi er tatt inn på et hotell. Vi er inne på forhør. Det er bare noen få igjen i venteværelset.”

Det hefter en viss usikkerhet omkring enkelte av detaljene i denne gjengivelsen fordi loggboka er meget vanskelig å lese. Johan og Kaare Mong har i et intervju med lokalfjernsynet ”Okka TV” opplyst at de først satte kursen fra Mong mot Hådyr, dernest rett vest mot Peterhead. Vinden var meget gunstig, og ved hjelp av et stjålet seil fikk de god bør natten gjennom. Ved daggry søndag var det tett skydekke slik at båten med flyktninger umulig kunne bli oppdaget fra fiendens fryktede fly.

Da båten nærmet seg Skottlandskysten, loddet mannskapet dybden på gammeldags vis ved hjelp av tau og lodd. Etter to loddskudd fant de ut at båten var kommet for langt sør. Dermed ble kursen satt mot Aberdeen i stedet for Peterhead.

Utenfor Aberdeen oppdaget flyktningene at båten befant seg midt i et minefelt. Men lykken sto dem fortsatt bi. Tidevannstrømmen var meget sterkt, og dette førte til at minene som var ankret til bunnen, ble dradd et visst nivå under havoverflaten. Den lille flyktningebåten ”Hådyr” stakk ikke dypt i sjøen. Dermed ga skipperen full fart forover og kom seg gjennom minefeltet uten å utløse eksplosjoner. Selv om mannskapet ikke var vant med minefelt, var det elementær kunnskap for fiskergutter at blåser som var ankret til bunnen, ble dradd ned i sjøen ved sterk strøm. Dermed var det mer erfaring og iskald beregning enn flaks som brakte flyktningene velberget gjennom minefeltet.

Konvoitjeneste
Kaare Mong ble innrullert i Den kongelige norske marine kort tid etter ankomsten til England.  I to år, fra mars 1942 til mars 1944, gjorde han tjeneste på korvetten ”Potentilla”.  Denne båten gikk i trofast eskortetjeneste som beskytter for handelsskip med livsviktige varer fra New Foundland i Canada til England.

”Potentilla” krysset Atlanterhavet 36 ganger. Noen turer gikk med høy spenning og beredskap, men uten at det kom til kamp. Andre overfarter resulterte i full kamp og blodige ofre etter angrep fra de tyske ulveflokkene bestående av torpedofylte undervannsbåter.

I ”The Battle of Atlantic” skildres én av turene slik:
”Under eskortering av konvoi SC 104 på 48 skip 09.10 – 20.10 1942 ble konvoien angrepet av anslagsvis13 u-båter gjennom 5 stormfulle døgn. 8 handelsfartøyer ble torpedert, herav norske ”Senta” og ”Fagersten”. Eskorten senket 2 u-båter 4-619 (?) og U-353. 39 tyskere ble tatt opp fra sistnevnte. Hele besetningen på ”Senta”, 35 mann, omkom. Fra ”Fagersten” ble 10 reddet av ”Potentilla”, mens 19 mann omkom. I løpet av formiddagen 14. oktober reddet ”Potentilla” ytterligere 82 mann fra handelsfartøyer som var torpedert i løpet av natten.”

Nøkternt og kort beskrives et drama som det er umulig å fatte rekkevidden av.  Midt i dette dramaet, og i flere liknende kampsituasjoner, passet den 18 år  gamle Kaare Mong kanonen i ”Potentillas” akterstavn.

Etter at tjenesten på ”Potentilla” var avsluttet, mønstret Kaare Mong på ”Tønsberg Castle”. Om bord på dette marinefartøyet gjorde han blant annet en tur til Gibralter.

Forståelig nok blir mange menneskesinn ødelagt for livstid når de utsettes for slike påkjenninger som denne krigstjenesten medførte for sjøfolkene våre. Men Kaare Mong var heldig. Han kom både fysisk og psykisk velberget gjennom krigen. Likevel fulgte minnene fra harde år i Marinen ham livet gjennom. På sine eldre dager hadde Kaare Mong stor glede av å opprettholde kontakten med krigsveteraner og venner fra ungdomsår med harde påkjenninger.

Fred
Hjemkomsten fra krigen ble en skuffelse for mange.  Det vanket nok ros og festivitas for seierherrene de første dagene etter at krigen var over. Men tilbake i hverdagen hadde soldatene ingen fordeler av krigsinnsatsen sin, snarere en hel rekke ulemper. De norske krigsseilerne fikk erfare denne virkeligheten sterkere enn noen.

Da krigen var over den 8. mai 1945, hadde Kaare Mong et sterkt ønske om å vende hjem. Nesten fire år hadde han vært borte fra hjemmet. Årene hadde gjort mer enn å utvikle 17-åringen til 21-åring. En gutt var blitt mann, herdet av krigsårenes påkjenninger i en konvoifart som påførte mange krigsseilere en psykisk knekk de aldri kom over.

Kaare Mong fikk ikke komme hjem straks krigen var over. Han opplevde å måtte seile langs kysten og se Hådyr og Mong-gårdene fra sjøen. Så nære, men likevel fire år borte. På dette tidspunktet tjenestegjorde Kaare Mong på marinefartøyet ”Sleipner”. Ferden gikk nordover til Trondheim før ”Sleipner” ble stasjonert i Flekkefjord. Omsider ble Kaare Mong dimittert fra Marinen og kom hjem utpå høsten 1945.

Da Kaare Mong fikk landlov, var feiringen over. Til gode venner fortalte han mange år senere om hvordan han sammen med andre gaster måtte true seg til servering ved å vifte med pistolen på et bevertningssted i en av Norges største byer.

Arbeid på land
Etter et kort mellomspill som verftsarbeider, ble Kaare Mong i 1951 ansatt på ”Bua” hos sin fetter Arne Friestad. Fetteren var leder for familiens kjøpmannsvirksomhet i Egersund. ”Bua” fungerte nærmest som en landhandel midt i Egersund by. Sentralt plassert i sentrum møttes bønder og fiskere for å handle redskaper og utstyr, maling, kraftfôr og dagligvarer.

Når ”Bua” hos Friestad stengte for dagen, hadde Kaare Mong fri. Det var en uvirkelig tilværelse for en mann som gjennom krigstjeneste og fiskerliv neppe hadde opplevd hva det ville si å ha helt fri. At gammel vane er vond å vende, er en velkjent sannhet. Urolige armer måtte ha noe å henge fingrene i.

Fiskerne var på denne tiden vant med å bøte sine egne garn og for øvrig vedlikeholde redskapen om bord. Av den grunn ble båtene gjerne liggende i land noen dager ekstra for å få utstyret i orden. Etter Kaare Mongs mening var det dårlig utnyttelse av ressursene. Han tilbød derfor sine gamle fiskervenner en håndsrekning med bøting av ødelagte garn og montering av nye sildegarn. Arbeidet utførte han om kveldene, hjemme i stua. Men etter at reparasjonen var ferdig, måtte garna barkes. Denne prosessen kunne ikke utføres i stua. Dermed ble det behov for passende lokaler hvor fritidsaktiviteten kunne foregå.

Løsningen på plassproblemet hadde arbeidsgiver og fetter Arne Friestad. Han eide ei gammel saltbu som kunne benyttes til formålet. Arne stilte saltbua til disposisjon, og Kaare begynte oppryddingen av bua allerede samme år som han ble ansatt hos Friestad. Året etter, i 1952, sa Kaare Mong opp jobben som lagermedarbeider hos A. Friestad AS. En ny hverdag, uten fritid, var under oppseiling.

Kontaktinformasjon

EGERSUND GROUP AS

Svanavågveien 30
N-4374 EGERSUND
Norway

Phone: + 47 51 46 29 00
Email: post@egersundgroup.no

Org.: NO 980 00 0621 MVA